For oss i SoCentral er samarbeid og samskaping mer enn ord, det er handlinger og holdninger som styrer alt vi gjør.
Gå sammen. Arbeide sammen. Skape sammen.
Ordene kunne vært oppskriften på et vellykket parforhold hentet fra et livsstilsmagasin, men de er hentet fra offentlige utredninger, strategier og rapporter. At flere og flere samfunnsaktører bruker slike ord kan leses som en erkjennelse av at viktige utfordringer i samfunnet ikke kan løses av én aktør alene. Denne erkjennelsen om at vi må gjøre noe sammen stammer blant annet fra forskningen på gjenstridige problemer, på engelsk kalt wicked problems. Gjenstridige problemer er en samlebetegnelse for komplekse sosiale, helsemessige, og miljømessige utfordringer som er sammensatte, foranderlige i sin natur, og tett sammenvevd med andre problemer.
For oss i SoCentral er samarbeid og samskaping mer enn ord, det er handlinger og holdninger som styrer alt vi gjør. Noen misforstår og tror vi forguder samarbeid i seg selv. Det stemmer ikke. I mange tilfeller er samarbeid bortkastet, eller lite effektivt. Men siden vi har valgt å jobbe med de gjenstridige problemene i samfunnet er samarbeid og samskaping helt avgjørende. Derfor legger vi dette til grunn når vi er med å utvikle og eksperimentere med nye løsninger.
Når vi jobber med å utvikle og eksperimentere med løsninger som Pådriv, Boost Refugee, og Semja opplever vi hver dag hva samskaping innebærer i praksis og hvor uvant det er for oss alle. Samskaping betyr å utvikle en løsning sammen med andre, og i noen tilfeller også å dele ansvar for drifting av løsningen. Samskaping er først og fremst krevende fordi det er uvant. Inngrodde vaner og forutinntatte holdninger står i veien. Vaner og holdninger som har tatt form i en verden der vi er opplært til å finne løsningen selv, og kjøpe inn kompetansen vi mangler. Å gå fra å tenke kunde/leverandør til likeverdig partner er for mange av oss vanskeligere enn vi aner.
I våre prosjekter, hvor vi alltid søker likeverdig partnerskap, kommer dette til syne i form av høyst naturlige, men ganske utfordrende reaksjoner og holdninger:
“Siden vi betaler (mest) for denne utviklingen har jo vi det siste ordet.”
“Vi vil gjerne bli utfordret av innovative miljøer som dere, men nå er det jo til sist vi som er ansvarlig for resultatet.”
“Vi har lang erfaringer på dette området, så vi kjenner allerede godt til de mulighetene som finnes.”
Så hva gjør vi? Hva trenger vi mer av? Hvordan lykkes vi bedre fremover? Det er skrevet mye bra om dette, og følgende tekster kan anbefales som et startpunkt.
For vår del handler det i korte trekk om to ting:
Vi må bli mer nysgjerrige
Når andre ønsker å bidra til å løse en utfordring som vi selv jobber med, må vi være nysgjerrige på hva de tenker og gjør. Vi må se det som en mulighet til å mobilisere flere ressurser rundt et problem vi brenner for, ikke som en trussel mot det vi i dag leverer av tjenester og produkter for å løse problemet. I praksis betyr det at vi må bli langt flinkere til å stille spørsmål som; hvorfor er dere opptatt av å løse problemet? Hvilke utfordringer har dere møtt på så langt? Hvorfor har dere valgt en annen vei enn oss? Hva har dere lært så langt? Hvordan kan det vi gjøre være til hjelp for dere?
Ved å vise at man er åpen for andre tanker får man ikke bare mer kunnskap, men det bygges også tillit. Tillit er en forutsetning for lykkes med å skape noe sammen.
Vi må dele makten
Skal vi jobbe sammen om å løse utfordringer må vi i mye større grad lede sammen. Det innebærer å dele beslutningsmakt. Hvis en av aktørene fortsatt har det siste ordet, faller et viktig premiss for samskaping. For å dele makt må man ha tillit til at alle parter jobber for samme sak. Å være trygg på at man forsøker å løse samme problem. Når vi har fokus på det, og ikke hvem det var som løste det, er det mulig å lykkes med samskaping.
